Historikk

Tekst og bilder er gjengitt fra boka «Den lille nuperelle» med tillatelse fra forfatteren Herborg Wahl.

Den lille nuperelle – hvor begynner den sin historie? Denne lille knuten som består av to spesielle løkker – en venstrekant og en høyrekant. Disse to – (Josefineknuter) utgjør en nuperelleknute.

Knuter tilhører den eldste håndarbeidsteknikk vi kjenner til – lik veving og sprang. Knuten var kanskje menneskets første tekstile kunnskap, og kunsten utviklet seg overalt hvor menneske kom til. Den fikk etter hvert stor betydning. For eksempel kan nevnes det å holde tøy eller skinn på plass rundt kroppen. Ett eller annet ble brukt og knytt fast. Og ting som skulle bæres på ryggen, måtte jo også knytes fast. Så i begge disse tilfellene fikk knuten en stor betydning. I mangt og meget har det å lage knuter vært svært viktig.

I Østen finnes det en rekke knuter som i uminnelige tider har vært brukt som magiske tegn og dekor. Forskjellige knuter verden over har hatt de samme grunnknutene, men de er blitt kombinert på forskjellige måter. Inkaindianerne brukte bl.a. knuter på forskjellige fargede bånd eller snorer for å meddele seg til hverandre. Og den såkalte ”knuteskrift” forekom i flere land, spesielt i araberlandene. Ettersom årene gikk ble knutene her utviklet til en teknikk som gikk under navnet ”makrame”. Men teknikken hadde også flere arabiske navn – uten at jeg tar de med her.

Den eldste henvisning til denne knutekunsten finnes allerede i syrisk relieff fra omkring 850 f.Kr. Denne håndarbeidskunst vokste og hadde sitt høydepunkt i Arabia i det 13. århundre. Spanjolene lærte teknikken av maurerne, og kunnskapen spredte seg fra land til land. I England og Europa gjennom middelalderen ble knyttede tråder laget med fingrene eller med en slags nål. Fig. 2 viser et fingerknyttet bilde.

I Frankrike ble makramé i det 14. århundre meget populært. Men sin første blomstringstid hadde det nok i landet 100 år tidligere, på 1300-tallet. Da levde dette håndarbeidet som tidsfordriv ved hoffene og som undervisning i klostrene. Hva var så grunnen til at knuteteknikken fikk slik utbredelse? Jo, det må vi gi sjøfolkene om bord i seilskutene æren for. De måtte lære seg mange forskjellige knuter for å holde seilene på plass og videre for å kunne knytte de store trossene fast til kaianlegg når båten kom til land. Sine kunnskaper om forskjellige knuter brukte så mannskapene på sine frivakter til å lage diverse nyttige små ting. Dette resulterte i mange fine arbeider som ble byttet bort eller gitt bort i neste havn de kom til. Således ble denne eldgamle knutekunsten tatt vare på og videreført.

Disse makramé-arbeidene hadde flere forskjellige knuter som blir brukt den dag i dag. En av de viktigste er ”dreierepstikk” som også går under benevnelsen ”lerkehode”. Så HER finner vi den første likhet med vår lille ”nuperelleknute”. Dette forteller oss at vår lille knute kan ha levd i tusenvis av år blant mange andre knuter.

Den videre utvikling

Og vår lille nuperelleknute levde faktisk sitt liv videre flere hundre år i Europa. Dette viser mange av de store museene som har applikerte bilder og tepper hvor konturene har påsydde knuterader. Og i England finnes et slott hvor et par eldgamle stoler trukket med gul silke, er pyntet med et fint mønster utført med knuterader i en mørk farge. Fig. 3 viser knuterader sydd fast til et mønster.

I Italia under renessansen (i ca år 1500) utviklet kunst og kultur seg på så mange områder. Og i denne perioden får vår lille nuperelle en fornyelse. Forskere hevder at det var her i denne tidsperioden at italienerne fant ut at knuteraden kunne trekkes sammen til en ring. På italiensk kalt ”Occhi” som betyr øye. Dette navnet bærer håndarbeidet nupereller i Italia den dag i dag. Se fig. 4 A og B. Fra nå av ble det populært å lage rader med knuter trukket sammen til ringer.Dette ga en voldsom effekt og fornyelse av håndarbeidet. Nå begynte det som vi kaller ”nupereller” å utvikle seg på egen hånd, og det ble en veldig oppblomstring.

For de små ringene ble laget på rad, og flere etter hverandre. Eller de ble laget tett inntil hverandre som rosetter, se fig. 5A og 5B. Deretter ble disse små stykkene enten sydd eller tvinnet sammen til større mønstre. Se fig. 6.
Og utviklingen fortsatte. For neste særtrekk var en ”pikot”. Ordet betyr løkke. Siden dette ordet er fransk er muligheten stor for at det var i Frankrike den fikk sin start. Se fig. 7.

Fornyelse

I siste halvdel av 1600-tallet var sjøveien til Østen åpnet og handelsskipene dro av gårde til fremmede land. Kjøpe og salg av varer florerte. Med dette ble europeernes kunnskap utvidet. Mange nye ting og teknikker ble kjent. Verden ble større. I 1690 kom et nederlandsk handelsfartøy hjem med varer fra Kina. Blant varene her var denne gang vakre stoffer brodert med fine mønstre i knuterader. Kineserne framstilte slike knuterader i store mengder. Men de utførte håndarbeidet på en annen måte enn det som var kjent tidligere. De brukte en slags skyttel med mye tråd på. I tillegg kunne de også bruke en ekstra skyttel. Altså det å utføre knutearbeidet med to skytler var mulig. Dette var en nyhet. Og nyheten ble spredt. Først ute var den nederlandske dronning Mary, Wilhelm av Oraniens gemalinne, som varslet den engelske dronningen og hoffet på slottet.

Den nye måten å utføre teknikken på i dette håndarbeidet var en stor forandring. Teknikken ble kjent – og årene gikk. Rosende omtale av hva en kan få til med et par skytler i 1781 gir oss et hint om at vår lille knute begynte å leve sitt eget selvstendige liv. Nå som ”nuperelle” og ikke som del i en knuterad.

Nysgjerrighet og iver gikk hånd i hånd, for flere kompliserte kantborder og blonder til klær, og pynt på sengetøy og gardiner ble laget. Håndarbeidets popularitet var enorm og nuperelleknutene ble til det store blant aristokratene. Arbeidet var nå lett og grasiøst å utføre. Og den store forskjellen var at dette håndarbeidet – nupereller – hadde en praktisk apell – det var lett å ta med seg. Tråden som ble benyttet var viklet på skyttelen.

Skytlene som ble brukt var utført i metall, ben, tre, skjell osv. Ofte var de besatt med juveler eller hadde fine utskjæringer. Etter som årene gikk ble disse skytlene en egen kolleksjon – de ble samlerobjekter – og meget verdifulle.
Mange av tidens fornemme damer ble portrettert med skyttel, tråd og et nuperellearbeid i hendene. Og publikasjoner og trykte bilder gjorde sitt til at håndarbeidet ble kjent blant den øvrige befolkningen. Nuperellene tilhørte ikke lenger bare aristokratiet. Så etter som årene gikk ble vår lille nuperelleknute allemannseie. Samtidig ble skytlene mindre og ikke så rikt dekorert.

Knutearbeidet – nupereller – nådde sitt høydepunkt på 1700-tallet i Europa. I Tyskland ble de første bekjentskaper med nupereller og skyttel gjort i 1715 på en utstilling. I Europas øvrige land gjorde publikasjoner og trykte bilder sitt til å spre opplysninger om denne håndarbeidskunsten. Og årene rullet hen. I 1800 forteller engelsk litteratur at nupereller har blitt en populær beskjeftigelse. Men etter hvert har nok denne håndarbeidskunsten gått noe tilbake. Den første boken som gir opplysninger om dette ble publisert i 1843, og der skrives det at dette engang så ansette håndarbeidet ser ut til å ha blitt en like høy favoritt. Den neste boken kom i 1850. Det var en profilert og kreativ dame med navnet Mlle Eleanore Riego de la Branchardiere som skrev. Hun var ekspert i forekjllige håndarbeider og i tillegg en god forfatter. I løpet av 18 år ga hun ut 11 publikasjoner hvor hun skrev om nupereller. Hennes arbeid førte til store forandringer i håndarbeidet.

Utførelsen hadde vært å lage ringer med pikoter som ornamenter, ved bruk av bare en tråd – skytteltråd. Ringene ble på knuteradene som pynt, eller trukket sammen flere stykker til rosetter. Se fig. 8A, 8B og 8C.

Resultat ble små enheter som måtte knyttes eller syes sammen. En tungvint og krevende arbeidsoppgave. Riego fant ut at ringene kunne syes sammen i pikotene. Dette gjorde det lettere å lage større mønstre. Se fig. 8D og 8E.

En annen detalj som hun foreslo var å ha en ring med mange pikoter som senter i et mønster. Se fig. 8F.

At det til all den sammensying som måtte til, ble brukt nål og tråd, var nok til stor irritasjon. For det var et fryktelig sent og pirkete arbeid. Fig. 8G viser fremgangsmåten som ble brukt for å skape et nuperellemønster. Først slå en senter-ring. Så slå ringer og buer som skulle passe inn. Deretter ble alt dette sydd sammen med en tynn tråd, av samme farge som det øvrige. På fig. 8G  har jeg valgt å bruke kontrastfarge på sytråden for å fremheve utførelsen.

Det ferdig resultatet av håndarbeidet er vist i fig. 8H.

Ingen hadde tenkt på at det kanskje fantes en annen måte å hefte sammen på, før en ukjent skribent i 1851 kom med løsningen. Den gikk ut på å hefte sammen i pikoten med skytteltråden. Se fig. 9A, 9B og 9C.

Dette var en historisk, nesten en revolusjonerende oppdagelse innen nuperellekunsten. Fra nå av var det slutt på å sy ring til ring, motiv til motiv o.l. Nuperellearbeidet ble fra nå av en egen selvstendig og respektert tekstil. Se fig. 9D.

Prøven her viser også Mlle Eleanore Riego sin tanke om senterringen med mange pikoter som utgangspunkt i et mønster. Og slik har det blitt. Utallige er de nuperellehåndarbeider som har nettopp denne starten i sin mønstring. Med sine publikasjoner gjennom mange år ga hun nå nytt liv til nuperellekunsten ved bruk av den nye heftemetoden.

Navnet på denne tekstilen var mange forskjellige. Som tidligere nevnt var betegnelsen «Occhi» i Italia, som betyr øye. «Frivolite» var det franske navnet og betydningen her er lettsindighet. Sverige benytter det samme navnet som i Frankrike – «frivolitet». Tyskland brukte mye ordet «Schiffenarbeit». Her betydde ordet «arbeid fra liten båt», som er veldig betegnende av utseende og bevegelsen av skyttelen. Det orientale (Østens) navn er «makouke» og tyder på skyttel. Ordet «Frivolite» er det navnet som er mest kjent, særlig i Europa. Det engelske ordet «Tatting» kunne oversettes med at arbeidet bare kunne bli laget i meget små stykker.

Nuperellekunsten har blitt brukt både til tidsfordriv, hobby og næring. I 1847, som følge av uår i Irland – hvor potethøsten slo feil, ble nupereller lansert i Ardee som en måte å brødfø seg og familien på. Og Irland har jo tradisjoner med garn, tråd og håndarbeider. Gjennom årene har nok andre også funnet ut at det å beherske denne fine håndarbeidskunsten har gitt mang en kjærkommen inntekt til livets opphold.

I 1870 kom det ut en bok fra en annen forfatter som skrev om Riegos fremskritt og forbedringer av nuperellekunsten. Og flere publikasjoner kom etterhvert. I 1886 var det en beskrivelse av «Josefineknuten», som var en kjent detalj, nemlig den ene halvpart av nuperelleknuten. Det var her en beskrivelse av hvordan den kunne kombineres med den øvrige mønstringen. Bl.a viser det seg at ved utførelse av buer med Josefiner vil arbeidet hele tiden vri seg. Se fig. 10 med to «fantasier».

Nuperellene hadde altså sin glansperiode under viktoriatiden. Etter første verdenskrig gikk imidlertid moten i helt andre retninger, med mindre fokus på slikt håndarbeid. Like fullt kom det i 1923 ut en tysk bok med fine bilder og detaljerte mønstre i «Frivolitäten und Knupfarbeiten».

Etter andre verdenskrig gikk trenden igjen i retning av mer feminine sysler, og med den såkalte «New Look» ble det nye interesse for nupereller, som vanlig først i Frankrike. Det gjaldt både kraver og som pynt på klær oglintøy. Her hjemme ble et helt hefte i serien «For flittige hender» viet til nupereller i denne perioden.

Ordet «nupereller» er det ingen som kjenner opprinnelsen til. Men vi vet at ordet «nupper» er noe smått. Og legger vi til ordet «elle» som er en forminskningsform, så kan vi tenke oss at her har vi løsningen på ordet «nuperelle», som består av en bitte, bitte liten knute i utgangspunktet.

Som vi ser har vår lille nuperelleknute levd et langt liv. Dens vugge stod antagelig i Østen, for som et gammelt ordtak sier: kunnskapens tre stod i Østen. Men fra å ha fungert som en enkelt knute i en større sammenheng, eller alene – gjentatt og gjentatt i det uendelige – har den utviklet seg gradvis til mer enn bare et middel til dekorering på andre stoffer – nemlig til en fullverdig egen fin og vakker tekstil.